Å være god for enhver pris?

.

"De kristne mente at man skulle gjøre godt mot andre uavhengig av hvem de andre var, eller hvordan de oppførte seg." Det finnes flere grunner til å si seg enig eller å si seg uenig i dette utsagnet.

Først og fremst: det er viktig å være god og snill mot dine medmennesker. Men skal man være snill mot mennesker man ikke kjenner eller som ikke har gjort deg godt? Noen vil mene at ja, det skal man. Uavhengig av ens handlinger skal man behandles godt mente de kristne. Det vil ikke gagne noen om man behandler noen i sine omgivelser dårlig eller urettferdig (så kan man jo videre gjøre seg noen tanker rundt hva som er rettferdig og urettferdig, men den det tar jeg ikke nå), tanken til de kristne var kanskje at om alle er gode mot sine medmennesker vil det slutt ikke finnes "dårlige" mennesker, alle vil være gode og snille mot hverandre og ingen behøver å bli behandlet dårlig. Dette er jo forsåvidt en relativ fin tanke, for hvis alle menneskene gjorde som de kristne ville de kristne oppnå to ting på en gang. 1) det blir fredelig på jorda, og alle er snille mot hverandre 2) kristendommen vil bli sett på som den rette religionen å leve etter, dermed kunne man kanskje få flere til å velge kristendommen.

Denne tanken om at man skal gjøre godt mot alle er i for seg en edel tanke med et godt formål. Og i den delen av utsagnet over står det "...uavhengig av hvem det var", og denne tanken appellerte nok til mange mennesker i en tid der man kunne bli svært forskjellsbehandlet etter for eksempel samfunnsklasse eller religion. Når de kristne videre også mente "... eller hvordan de oppførte seg" bunner nok dette ut i at man kunne bli tilgitt og at en handling ikke skulle ødelegge for videre muligheter for å bli behandlet bra.

På motsatt side kan man jo si at det er bare fint å være grei, god og snill mot dine venner, familie og lignende, men ikke mot alle og enhver. De aller fleste mennesker i dag er klar over og bevisst på sine handlinger, alt fra ting som blir sagt til ting som blir gjort. Man kan kanskje si at det er viktig å bli behandlet godt, men kanskje bør man gjøre seg fortjent til dette? Hvis alle vet at de vil blir bra behandlet uansett handling kan det skape dårlige holdninger. Det skal være positivt å oppføre seg bra og veloppdratt i utgangspunktet, man bør ikke vite at man vil få hjelp og god behandling når man er bevisst sine handlinger.

Det er vanskelig å finne motargumenter mot at det er viktig å behandle andre godt, men man kan for eksempel se på om man må ofre noe selv for å kunne gjøre godt mot andre, et eksempel kan være å hjelpe andre med et eller annet. Hvis situasjonen krever at du utsetter deg selv for en risiko eller lignende, er da fortsatt riktig å gjøre alt i din makt for å hjelpe personen? Eller skal man være egoistisk og redde sitt eget skinn eller egne ressurser eller hva det måtte være. Her mener jeg at det kommer veldig an på situasjonen og hva du risikerer å miste. Resultatet av denne tankerekken er at man ikke skal gjøre godt mot noen for enhver pris, man bør se an hvem det er man behandler godt og handle deretter. Men som sagt, det finnes både argumenter for og i mot dette utsagnet om de kristnes godhet. In the end, er hva du velger å gjøre en individuell avgjørelse som bygger på egne erfaringer og tanker.



Kilder:
www.flickr.com (for bilder)
"Historie og Filosofi 1" Tommy Moum m/flere

Roma i møte med Kartago

.

Roma var den ledende stormakten i flere hundre år, men alle romerrikets år gikk ikke uten forandringer. I møte med andre kulturer plukket de opp forskjellige ting, alt fra kunst til forbedringer på det militære plan. Selv om Roma i mange år ble sett på som den ledende staten i den kjente verden på den tiden, var den overhode ikke uanfektet av andre kulturer. Romerne fant ikke på alt selv og fant gjerne inspirasjon hos sine naboer som sine fiender. Ofte referer man til Roma som en parasitt av gresk kultur. Man ser dette svært godt når det gjelder gudene, alle de romerske guden (med ett unntak: Janus) hadde sin opprinnelse i en gresk gud. Også angående resten av kulturen var Roma tydelig påvirket av grekerne, og de hadde en fascinasjon for grekerne også etter at de hadde kontroll på store deler av områdene rundt Middelhavet. Men det var også et annet folkeslag som lærte romerne mye, nemlig kartagerne.

Kartago ble grunnlagt av fønikere i 644 år f.kr på nordspissen av Afrika, i det vi i dag kjenner som Tunisia. Kartago vokste og ble en viktig i brikke i områdene rundt Middelhavet, blant annet i handel, men senere også i krigssammenheng. Kartago kjempet i flere kriger mot det romerske riket, disse tre krigene blir kalt de puneriske krigene, eller punerkrigene, dette fordi romerne kalte fønikerne for punere. Den første punerkrigen varte fra 264 til 241 f. kr., den andre fra 218 til 201 f. kr. og den tredje som endte med en total ødeleggelse av Kartago fra 149 til 146 f.kr. i løpet av disse krigene og alle møtene som ble mellom disse to forskjellige folkeslagene forandret Roma.

Det første man kan peke på er hvordan Roma og romerne så på seg selv. Tidligere hadde de identifisert seg som den ledende staten i den kjente verden, og de aller fleste romerne følte seg nok ganske uslåelige. I flere hundre år hadde Roma bare vokst og vokst og slått ned den motstanden som måtte ha dukket opp. Men i andre punerkrig (218-201 f.kr.) møtte de en mostander de aldri hadde sett maken til. Dette var Hannibal, som var en hærfører med stor fremgang og som kjempet på en måte så selv mektige Roma fikk trøbbel. Romerne ble oppriktig redde og mistet usedvanlige mange legioner til Hannibal, men slo han likevel til slutt. Etter dette var Roma forandret, de visste nå at det fantes reel motstand der ute og fikk nok jekka ned selvtilliten litt. De tok ikke like store sjangser og hadde alltid Hannibal i bakhodet. Og spesielt i forhold til Kartago, da de jevnet det med jorden i 146 f.kr fordi de var redde for at Kartago kunne avle nok en brilliant hærleder. Det at Roma endelig hadde møtt en vedig motstander gjorde noe med dem, men på sett og vis kom de styrket ut av det.

En annen av de virkningene som kom av krigene med Kartago var måten Roma kjempet på, de endret sine militære taktikker og måter å kjempe på, etter inspirasjon fra kartagerne. Man kan nok også si at disse militære forandringene ble presset fram, for det er ikke sikkert Roma hadde klart seg så bra om de ikke var villige til å se på hvordan fienden kjempet og ta etter dem. I boka "Oppdag verden - Romerriket" står det: "Det var kartagerne som lærte romerne å kjempe til sjøs" og dette er jo også en naturlig konsekvens, da Kartago og Roma lå like ovenfor hverandre, kun med Middelhavet i mellom. Sjøen ble en naturlig slagmark for disse fiendene, men også på land gjorde kartagerne seg bemerket (og det var her i hovedsak Hannibal gjorde seg gjeldende). De er kjent for å slåss med elefanter som var trenet til krig, og denne ideen brukte senere også romerne. Elefantene ble sett på som svært eksotiske da de ble vist frem i triumftogene etter at Kartago var slått.

Oppsummeringsvis kan man si at Kartago helt klart påvirket Roma, jeg har her fokusert på punerkrigene og følgene av disse, og ikke så mye på andre ting som for eksempel styresett og lignede, da jeg synes de forandringene (blant mange andre) som er nevnt over var de vesentligste og mest interessante.

Kilder:
www.flickr.com (bildene)
http://no.wikipedia.org/wiki/Karthago
http://no.wikipedia.org/wiki/Punerkrigene
"Oppdag verden - Romerriket" N.W. Damm & Søn
"Rubicon" Tom Holland

Sokrates som møtende spiss i en 4-4-2-formasjon

Sokrates

Sokrates var en filosof som levde i antikkens Hellas. Han levde fra ca. 470 f.kr til 399 f.kr. Han hadde sitt virke i Athen, hvor han gjennom sin filosofi forsøkte å opplyse befolkningen ved å spørre spørsmål og rokke ved mennerskers tanker og meninger. Sokrates er fra flere hold beskrevet som en stygg mann, i tillegg skrev han ingenting ned, dette var det blant annet hans senere kjente elev Platon som gjorde. Sokrates' være- og tenkemåte gjorde han forhatt i mange kretser, spesielt blant de rike og mektige som mente han bedrev blasfemi og korrumperte de unge i samfunnet. Dette førte til at han ble anmeldt og senere dømt til å drikke et beger med gift som han deretter døde av.

Oppgaven vi fikk i sammenheng med filosofien til Sokrates, var følgende:

"Engasjer deg i en samtale med en valgfri person hvor du inntar en sokratisk rolle. Finn først fram til et tema hvor samtalepartneren bestemt mener å vite sannheten om noe. Spør deretter spørsmål som rokker ved oppfatningen til samtalepartneren. Du skal forsøke å lede ham/henne til å stille seg kritisk til sitt opprinnelige standpunkt og se andre perspektiver. Ha en ydmyk og filosoferende holdning til samtalepartneren -- ikke vær hissig eller prekende. Du skal først og fremst lytte og stille spørsmål som leder samtalepartneren ut i forklaringer."

Dette var utgangspunktet for hva vi skulle gjøre og dette viste seg å bli en interessant opplevelse. Jeg velger å kalle den personen jeg hadde en sokratisk samtale med for Rødhette, på grunn av anonymitet også videre. Før jeg skriver ned dialogen vi hadde, er det vesetnlig å vite at dette skjedde dagen etter at Norges fotballherrer hadde tapt 0-1 for Nederland og debatten rundt laget og ikke minst Åge Hareide var på de flestes lepper. Denne sokratiske samtalen dreide seg altså om fotball, jeg fikk Rødhette til å komme med en konkret mening, og skulle deretter prøve snu denne meningen.

Jeg: "Så, du mener altså at Norge er et dårlig fotballlag?"
Rødhette: "Ja, det mener jeg."
"OK. Tror du det er lagsammensetningen som er feil, eller kan du peke på enkeltspillere som gjør Norge til et dårlig lag?"
"Hele laget er bare dårlig. Norge er ikke en fotballnasjon."
"Så du tror ikke det er noe håp for fotballnorge da? Vi må bare satse på andre sporter i stedet?"
"Neida, men kanskje senke forventingene litt, og ja kanskje heller prøve oss i litt andre sporter."
"Så det du sier nå er at Norge ikke kan regne med å hevde seg i fotball? Norge har jo opp igjennom historien vist at de kan slå antatt bedre lag, hva med seieren over Brasil i 98-VM? Eller var det bare flaks?"
"Nja, det var jo ganske bra ja, ikke bare flaks heller nei. Men allikevel det er 10 år siden nå."
"Joda, men det viser vel at Norge har potensial, eller mener du fortsatt at Norge er dårlige?"
"De kan kanskje ha potensial, men en ti år gammel seirer endrer ikke det at jeg mener at Norge er dårlige."
"Jaha, men mener du at et dårlig fotballlag alltid må spille dårlig da? Hvis for eksempel et dårlig lag spiller mot et enda dårligere lag, er da det i utgangspunktet dårlige laget fortsatt dårlig?"
"Æhh.. Et dårlig lag trenger ikke være dårlig hele tida, for det finnes jo lag som er dårligere."
"Så det du egenglig mener er at Norge ikke er det beste laget i verden, for du mener jo helt klart at det finnes jo lag som er dårligere."
"Ja, det finnes dårligere lag. Kanskje er ikke Norge av de dårligste lagene da, men det er hvertfall ikke det beste heller!"

Det som står uthevet med fet skrift i siste setningen er det beste jeg klarte med min sokratiske holdning å få til, men det er ikke så helt ille, jeg vil si at jeg fikk Rødhette halvveis til å stille seg kritisk til sin egentlige mening. Men jeg tror at hvis man øver og prøver å bli mer bevisst på denne type samtale, kan man nok få ganske mange til å endre mening, ihvertfall til en viss grad. Og Sokrates var jo sikkert nokså dreven i denne type samtale, da dette etterhvert ble et samfunnsproblem. Den videre samtalen etter den overnevnte setningen gikk ikke så bra, da Rødhette skjønte at jeg prøvde å endre dennes egentlige mening og ble egentlig ganske irritert, jeg ga meg der, for jeg ville jo ikke ende opp med å bli anmeldt og dømt til å drikke et beger med gift.


Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/Socrates
"Historie og Filosofi 1" av Tommy Moum m/flere
http://www.rbwm.gov.uk/graphics/lge_parks_football_600x400.jpg.JPG (bildet)

Symboler

S

Symboler har gjennom historien vært veldig viktige for menneskene, i de aller fleste kulturer. Symbolene symboliserer noe som ikke nødvendigvis kan leses ut fra det fysiske symbolet, ofte trengs det litt bakgrunnskunnskap for å vite hva de symboliserer. Ofte kan symboler ha med religiøse og guddommelige hensikter å gjøre, men dette er ingen forutsetning. Under er det eksempler på symboler fra tre kulturer; den greske, den egyptisk og den keltiske kulturen.

Asclepius' stav
Den greske guden for medisin og helbredelse var Asclepius (andre steder oppgitt som Asclepias). Han hadde en stav og denne er dermed et symbol på helredelse og medesinske evner i den gamle greske kulturen. mange ganger er staven også et symbol på helbredelse som yrke, det vil altså si legeyrket. Dette symbolet er opprinnelig fra antikken. Asclepius' stav er logisk nok en stav, men som regel er det en slange som tvinner seg rundt den.

Skarabè
I det gamle egypt var skarabèen et viktig symbol. En skarabè er en gjødselsbille, som egentlig har det naturvitenskapelige navnet Scarabaeus sacer, som lever av å rulle små kuler/baller av dyremøkk og deretter trille disse uten stopp rundt i ørkenen. Det var denne iherdigheten hos skarabèen som egypterne verdsatte, de så nemlig for seg at det var en kjempestor skarabè i gudeskikkelse som (på samme måte som med de små kulene) dyttet, eller "trillet" sola over horisonten hver morgen. Denne gjødselsbilla ble derfor et symbol på soloppgangen og noen ganger som et symbol på solguden selv. Den egyptiske guden Khepri blir fremstilt som en skarabèhodet gud. Selve symbolet viser ei bille, men fargen varierer litt (det kan være de naturlig fargene til ei bille, eller blå, grønn eller ingen farge i det hele tatt), gjerne med beina sine synlige på hver side. Den blir sett ovenfra og enten med eller uten vinger.

Den grønne mannen
Som et eksempel på et symbol fra den keltiske kulturen har vi "den grønne mannen" (the green man). Den grønne mannen er et mystisk symbol på vegetasjon, det levende livet (gjerne i skogssammenheng) og som symbol for våren og sommeren. Den grønne mannen representerer det levende, voksende og friske ved verden på sett og vis. Den grønne mannen er et symbol det også i dag går an å finne igjen over store deler av verden, men i hovedsak var den grønne mannen populær på de britiske øyer, og i hovedsak på Irland hvor den keltiske kulturen blomstret. Den grønne mannen er fysisk sett fremstilt som en manns ansikt, og gjerne en litt eldre mann, med mange blader rundt eller at ansiktet er formet av blader, det er alltid noe skoglig og levende ved den grønne mannen. Hvis den grønne mannen ikke er skjørt ut av tre eller lignende har han overraskende nok fargen grønn.

Det siste punktet på denne oppgaven om symboler fra tidligere tider var om vi hadde oppnådd kompetansemålet: "Eleven skal kunne gjøre rede for hva som kjennetegner symboler og gi eksempler på ulike typer symboler fra eldre kultursamfunn". Jeg mener jeg har oppnådd kompetansemålet og vet nå mye mer om symboler, og da spesielt om symboler fra de eldre samfunnene, enn jeg gjorde før jeg gjorde oppgaven. Etter å skrevet dette blogginnlegget kan jeg gi konkrete eksempler på symboler fra tre forskjellige eldre kultursamfunn.

Kilder:
http://www.nrk.no/magasin/natur/1.4123002
http://altreligion.about.com/library/glossary/symbols/bldefsasclepius.htm
http://en.wikipedia.org/wiki/Green_Man
http://www.flickr.com
http://www.ancient-symbols.com

Er myter alltid usanne?

Overskriften representerer et viktig spørsmål når man snakker om myter. For det er jo et til stadig tilbakevendene tema angående myter, om de faktisk er sanne, usanne eller noe midt i mellom. Rent historisk sett så kommer ordet myte fra ordet mythos, som er gresk for en muntlig forestilling om noe før-historisk, gjerne om guder, mytiske vesener eller opprinnelsen til noe, som for eksmpel en skapelsesmyte.

Først vil jeg begynne med å si at en myte må ha hatt sitt utspring i noe fysisk, eller sant, ihvertfall ha et snev av dette. For jeg tror det er lite sannsynlig at alt i en myte er tatt rett ut av blå, selv om en del av den høyst trolig er akkurat det. Men myter er gjerne en forklaring på et fenomen, eller noe annet i naturen (som for eksempel at vinteren kan forklares med Demeters sorg), og dermed kan det ofte være at myten har sitt utspring i noe reelt eller naturlig. Videre kan man da kanskje ikke si at en myte er fullstendig usann, da det som regel vil være et snev av sannhet i det, i alle fall vil det ha vært tilfellet for de som en gang (eller også i dag?) tror på myter eller forklaringer som myter kan komme med.

Spørsmålet, eller utsagnet inneholder jo da også ordet "alltid", som er et veldig bastant ord og levner ingen rom for avvik. Så hvis kun en myte er sann, så stemmer likevel ikke utsagnet. Videre kan man jo også vurdere om hvem mytene er usanne for. For mange hundre år siden ville svaret på "Er myter alltid usanne?" - "Nei.". Fordi på den tida, kunne man ikke dokumentere at mytene ikke er sanne, det er kanskje det som er den største forskjellen på hvilket svar man får, etter hvilken tid man ville satt spørsmålet, nemlig hvilke andre kunnskaper man sitter inne med og som dermed kan motbevise en myte. Man kan gjerne si at det var nettop denne mangelen på kunnskaper eller forklaringer som skapte mange av mytene.

Selv i dagens samfunn vil det være vanskelig å si at alle myter er usanne, for ikke en gang vi som lever i dag sitter med alle svarene, og kanskje heller ikke alle spørsmålene, som kan gi svar på det vi lurer på. Og akkurat som tidligere finnes det midlertidige løsninger, eller surrogater til fulle forståelse og svar på naturens fenomener. Alt i mytene er ikke sant, men man kan ikke si at alt er helt usant heller, for de vil alltid ha en liten bit med sannhet i seg, om kanskje ikke i direkte ordelag, men heller i tanken bak.

Hades

I følge den greske mytologien er guden for død og underverden Hades, som ofte oversettes med "den usette" eller "den som ikke ses". Hades var en eldre bror av Zeus, Olympens mektige hersker og Hades' eldre bror var havets herre, Poseidon. Hades' kone var Persefone (les mer nedenfor). Begrepet Hades brukes både om Hades som dødsguden (som i dette blogginnlegget, bilde til venstre), og som begrep for underverdenen i seg selv, så Hades var altså både guden og underverdenen som han regjerte over.

Gudinnen Demeter, som var gudinnen for korndyrking og jordbruk, hadde en datter som het Persefone. En dag da Persefone var ute med noen venninner, kom Hades opp fra Underverdenen og bortførte Persefone. Hades holdt henne fanget nede i Underverdenen, og Persefones mor, Demeter lette land og strand rundt etter sin elskede datter. Etterhvert ble Demeter så nedtrykt at hun forbød korndyrking (hun var som nevnt gudinnen for korndyrking og jordbruk) og etter en stund begynte dermed menneskene og sulte. Zeus skjønte at han måtte handle og fikk Persefone opp på jorda igjen til Demeter. Det var kun en hake, Persefone hadde spist noen granateplefrø hun hadde fått av Hades og dermed var hun bundet til Underverdenen. Hvert år må derfor Persefone være i Underverdenen hos Hades et tilsvarende antall måneder som antall granateplefrø hun spiste (dette antallet varierer fra kilde til kilde, men et sted mellom 3 og 6 frø/måneder er korrekt). Disse månedene hvert år, da Persefone er i Underverdenen og ikke på jorda hos sin mor Demeter, gudinnen for korndyrking og jordbruk, sørger Demeter og hun lar ingenting gro i dette tidsrommet. Vi kaller disse månedene hvert år for vinter.

Denne myten om hvordan Persefone kom til Underverdenen og om hvordan hennes mor, Demeter sørger hvert år, forklarer ganske åpenlyst et naturfenomen, nemlig vinteren. I dag kan vi naturvitenskapelig forklare hvorfor vi får måneder med vinter hvert år, men tidligere kunne denne type myte forklare en hel masse og i dette tilfellet hvorfor vi har vinter. Videre kan man gjerne si at myten prøver å gi svar på et av menneskers grunnleggende spørsmål, hvis da hvorfor vi har årstider kan ses på som et grunnleggende spørsmål.

Både Anubis og Hades er guder for de døde, i henholdsvis den egyptiske og den greske mytologien. Personlig vil jeg si at den største forskjellen er hvor i tiden etter døden de forskjellige gudene opptrer. Anubis er guden for balsamering og når det gjelder om den avdøde skal komme inn i etterlivet, mens Hades på sett og vis er guden for underverdenen eller etterverdenen. Begge gudene er jo tett knyttet til døden, så det har de jo begge felles, selv om de altså har "ansvar" for forskjellige deler av døden. Personlighetsmessig er nok kanskje Hades noe mer menneskelig fremstilt, da han tar Persefone til kone og oftest fremstilt som menneskelignenede skapning, i motsetning til Anubis som er fremstilt med løveman og sjakalhode. Utifra det jeg har lest om de to gudene, vil jeg ikke tro at den ene er avledet fra den andre, da de er nokså forskjellige selv om de har døden felles.

Det tematiske stikkordet for disse to oppgavene var død, og både den egyptiske og den greske guden jeg har skrevet om passet veldig godt med stikkordet, da både Anubis og Hades er dødsguder i hver sine kulturer.


Kilder:
www.chrisobrienweb.com/myth/hades.php
http://no.wikipedia.org/wiki/Hades
"Mytologi. Guder, helter og myter" skrevet av Loren Auerbach m/flere.

Anubis

I følge den gamle, egyptiske mytologien var Anubis guden for død. På egyptisk betyr navnet hans "den som åpner veiene". Han var den som førte de døde til dødsriket, balsamerte de døde, og i det store og det hele var de dødes beskytter. Anubis ble fremstilt som menneske med sjakalhode og løvemanke (som vist på bildet). Ofte kunne Anubis bli fremstilt kun som en sjakal, gjerne liggende opp på en grav for å understreke hans posisjon som de dødes gud.

Det var i oldtidens Egypt at Anubis hadde sin glanstid, altså fra et par, tre tusen år før Kristus til omkring Kristus fødsel i områdene rundt Nilen (se kart). Selv om det ofte var Osiris som ble kjent som de dødes gud, befestet Anubis sin posisjon som dødens og balsameringens gud da det var han som faktisk balsamerte den døde Osiris. Sammen med Osiris felte han også dom over de døde.

Det finnes en myte som går på den domfellingen som Anubis og Osiris stod for og den er som følger: Etter at en var død, skulle man bli dømt av Anubis (og Osiris) for å få vite hva som skulle skje videre. Her veide nemlig Anubis den avdødes hjerte opp mot en fjær fra rettferdighetens gudinne Ma-at. Hvis resultatet var at hjertet var lettere enn fjæra, skulle den døde få komme inn i etterlivet, eller dødsriket (Duat). Men hvis hjertet derimot var tyngre enn fjæra (ofte dermed sett på som tynget med synder) skulle den døde slukes og ikke få komme inn i etterlivet.

Myten om hjertet og fjæra brukes ikke til å forklare fenomener i naturen, hvis da ikke døden og livet etter døden kan regnes som et naturfenomen. Men myten prøver snarere å gi svar på et av de grunnleggende spørsmål fra mennesker, nemlig hva som skjer etter døden. Også dette med synder kommer frem, for hvis hjertet tynges av for mange synder skal den døde ikke få komme inn i etterlivet. Dermed kommer nok et spørsmål frem, vil hvordan man har handlet og hva man har gjort påvirke det eventuelle livet etter døden? I følge denne myten vil det det, men igjen vendes man mot det sentrale spørsmålet om det finnes et liv etter døden, eller om man opphører og eksistere fullstendig. I og med at egypterene hadde denne type myter, kan det jo tenkes at mange prøvde å oppnå et godt og korrekt liv, fordi man tenkte også på livet etter døden. Dette sier jo en del igjen om datidas verdier.

Den tidsoppfatningen som kommer til uttrykk ved myten er at man ikke har håndfaste bevis for hva som skjer etter et menneske er dødt (det har man ikke nå heller, når det skal være sagt), en slags mangel på forståelse, ihvertfall biologisk, for deler av livet rundt seg og dermed kunne det være fint å ha en myte som hjalp en ut av et spørsmål som hva som skjer etter døden. Utifra sånne antagelser kan man jo anta at dette er for en god del hundre år siden at det var sånne type forklaringer man hadde. Hvis man derimot ser på tidsoppfatningen i myten, ser man jo at man ikke trodde at tiden, ihvertfall hver og en sin tid opphørte i det man døde, man var bare kommet til et nytt kapittel kan man gjerne si, på sin egen reise i tid. Og i og med at det var egypterne som kom frem til at et år består av 365 og 1/4 dager, er det jo rimelig å anta at noen ved Nilens bredd ofret tiden noen tanker.


Kilder:

http://en.wikipedia.org/wiki/Anubis
http://karenswhimsy.com/map-of-acient-egypt
http://home.c2i.net/steinaro/anubis.htm
"Mytologi. Guder, helter og myter" skrevet av Loren Auerbach m/flere.