Anubis

I følge den gamle, egyptiske mytologien var Anubis guden for død. På egyptisk betyr navnet hans "den som åpner veiene". Han var den som førte de døde til dødsriket, balsamerte de døde, og i det store og det hele var de dødes beskytter. Anubis ble fremstilt som menneske med sjakalhode og løvemanke (som vist på bildet). Ofte kunne Anubis bli fremstilt kun som en sjakal, gjerne liggende opp på en grav for å understreke hans posisjon som de dødes gud.

Det var i oldtidens Egypt at Anubis hadde sin glanstid, altså fra et par, tre tusen år før Kristus til omkring Kristus fødsel i områdene rundt Nilen (se kart). Selv om det ofte var Osiris som ble kjent som de dødes gud, befestet Anubis sin posisjon som dødens og balsameringens gud da det var han som faktisk balsamerte den døde Osiris. Sammen med Osiris felte han også dom over de døde.

Det finnes en myte som går på den domfellingen som Anubis og Osiris stod for og den er som følger: Etter at en var død, skulle man bli dømt av Anubis (og Osiris) for å få vite hva som skulle skje videre. Her veide nemlig Anubis den avdødes hjerte opp mot en fjær fra rettferdighetens gudinne Ma-at. Hvis resultatet var at hjertet var lettere enn fjæra, skulle den døde få komme inn i etterlivet, eller dødsriket (Duat). Men hvis hjertet derimot var tyngre enn fjæra (ofte dermed sett på som tynget med synder) skulle den døde slukes og ikke få komme inn i etterlivet.

Myten om hjertet og fjæra brukes ikke til å forklare fenomener i naturen, hvis da ikke døden og livet etter døden kan regnes som et naturfenomen. Men myten prøver snarere å gi svar på et av de grunnleggende spørsmål fra mennesker, nemlig hva som skjer etter døden. Også dette med synder kommer frem, for hvis hjertet tynges av for mange synder skal den døde ikke få komme inn i etterlivet. Dermed kommer nok et spørsmål frem, vil hvordan man har handlet og hva man har gjort påvirke det eventuelle livet etter døden? I følge denne myten vil det det, men igjen vendes man mot det sentrale spørsmålet om det finnes et liv etter døden, eller om man opphører og eksistere fullstendig. I og med at egypterene hadde denne type myter, kan det jo tenkes at mange prøvde å oppnå et godt og korrekt liv, fordi man tenkte også på livet etter døden. Dette sier jo en del igjen om datidas verdier.

Den tidsoppfatningen som kommer til uttrykk ved myten er at man ikke har håndfaste bevis for hva som skjer etter et menneske er dødt (det har man ikke nå heller, når det skal være sagt), en slags mangel på forståelse, ihvertfall biologisk, for deler av livet rundt seg og dermed kunne det være fint å ha en myte som hjalp en ut av et spørsmål som hva som skjer etter døden. Utifra sånne antagelser kan man jo anta at dette er for en god del hundre år siden at det var sånne type forklaringer man hadde. Hvis man derimot ser på tidsoppfatningen i myten, ser man jo at man ikke trodde at tiden, ihvertfall hver og en sin tid opphørte i det man døde, man var bare kommet til et nytt kapittel kan man gjerne si, på sin egen reise i tid. Og i og med at det var egypterne som kom frem til at et år består av 365 og 1/4 dager, er det jo rimelig å anta at noen ved Nilens bredd ofret tiden noen tanker.


Kilder:

http://en.wikipedia.org/wiki/Anubis
http://karenswhimsy.com/map-of-acient-egypt
http://home.c2i.net/steinaro/anubis.htm
"Mytologi. Guder, helter og myter" skrevet av Loren Auerbach m/flere.