. .
Refleksjonsoppgave 1 på side 387 i boken "Historie og Filosofi 1" er som følger: "Hva er frihet for deg? Er frihet et indre fenomen, eller henger det sammen med ytre forhold?" Dette blogginnlegget vies til denne oppgaven.
Tidligere forbandt jeg frihet med grønne enger under en skyfri himmel, samt et bekymringsløst liv hvor man "kunne gjøre som man ville". Noe av det samme mener jeg også i dag, men har (i mine øyne) et mer realistisk syn på begrepet "frihet". Jeg tror ikke det er mulig å oppnå det vi kan kalle fullstendig frihet, det vil alltid være noe man må, for eksempel tilbake til, eller rent fysiske behov (eksempelvis det å spise) som man ikke har frihet til ikke å gjøre. Man kan velge å utsette det, men hvis man vil fra det med livet i behold, må man altså for eksempel spise. Da kan man kanskje heller snakke om noe som vi kan kalle midlertidig frihet. Så kan man jo spørre seg om man er tilfreds med det, det samme med delvis frihet. For sannheten er jo at vi faktisk kan velge mange forskjellige ting, og selv om vi ikke kan velge alt, så kan vi jo velge noe. Er det dette som er frihet?
Videre må man jo også ta med de begrensningene stat og samfunn setter for ens frihet. Det er kanskje den mest åpenbare grunnen til at man aldri kan oppleve fullkommen frihet. Lover, regler og statlige bestemmelser er med på å hindre mennesket fra å ha fullstendig handlefrihet. Hvis man ser det på den måten, kan man nesten ikke annet enn å gi Rousseau rett når han sa at "man is born free, but everywhere he is in chains". Er man tilstrekkelig kritisk til samfunnet kan man altså si at det er måten vi mennesker har organisert oss på, som hindrer enkeltindividets frihet. (Ironisk nok er begge idéer menneskeskapt)
Summa sumarum er frihet for meg en menneskeskapt illusjon, et begrep det er vanskelig å definere helt klart, samtidig som det låter som søt musikk i ørene til de som lever liv med store begrensninger. Man kan ikke oppnå fullstendig frihet, det vil alltid være noe som legger begrensninger for ens frihetsfølelse, enten om det er fysiske, geografiske, sosiale eller statlige begrensninger. Altså får jeg nøye meg med å si at frihet for meg er å kunne bestemme over eget liv under innenfor de grensene man er født (men man er selvfølgelig tillatt å drømme om mer enn som så). Til slutt får man heller spørre seg om følgende: Er fullstendig frihet noe å hige etter?
Så til den andre delen av spørsmålet, nemlig om frihet er indre fenomen, eller om det henger sammen med ytre forhold. Dette har jeg vært litt innom ovenfor, jeg vil allikevel si det er en blanding, ved siden av at hva man opplever som frihet er individuelt. Alle har ikke samme syn eller betraktninger, og dette gjelder også med tanke på om man oppfatter frihet som et indre fenomen eller om det er ytre forhold som påvirker friheten. Jeg tviler ikke på at det finnes mennesker som på samme måte som de finner "indre ro" finner "indre frihet". Men hos de aller fleste mennesker tror jeg det er kombinasjonen av indre og ytre som skaper opplevelsen av frihet.
Kilder:
"Historie og Filosofi 1" av Moum m/flere
http://www.quotationspage.com/quote/25597.html
mandag 25. mai 2009
torsdag 23. april 2009
Om statens makt og innflytelse på menneskers privatliv
.
Det sier seg kanskje selv at den innflytelsen og den makten som staten i dag har våres privatliv er ganske annerledes enn hva det var tidligere. De teknologiske fremskrittene som er gjort i løpet av de siste tiårene har gitt staten en ny dimensjon med overvåkningsmuligheter. Men i hvilken grad bør staten faktisk ha makt, i hvilken grad bør staten ha innflytelse på menneskers privatliv i dag? Videre kan man jo også spørre seg hvorvidt staten blander seg for mye er for lite inn i hverdagen vår.
Logisk nok vil en stat alltid ha makt over de menneskene som er en del av den, men det kan kanskje være vanskelig å avgjøre i hvilken grad staten har noe å si for privatlivet. Selvfølgelig må man følge de lovene som gjelder i staten, det er en av de forutsetningene som gjør oss til innbyggere av såkalte siviliserte samfunn. Så kan man da drøfte om hvor mye makt staten faktisk bør ha. Noe av det første jeg tenker er: "Hvordan ville det gått med menneskeheten om det ikke hadde vært noen som helst form for statlig inngripen?"
Nå har vi jo ikke gått fra å bo i et steinaldersamfunn til å være en del av dagens moderne samfunn bare over natta, vi som lever i dag er vant med en innflytelsesrik stat med mye makt. Det er en prosess som har tatt mange tusen år, samtidig kan vi kanskje si at statens makt og innflytelse har fulgt samme utvikling. For faktum er at det er den utviklingen samfunn og stat har tatt som gjør at vi idag har en stat med en relativt stor handelfrihet når det gjelder innbyggerne, og så lenge denne makten ikke misbrukes, skal det (ihvertfall i teorien) være til disse innbyggernes fordel. Konklusjonen mitt på dette punktet blir derfor når vi bor i en stat, er vi underlagt dets lover og begrensninger. I noen tilfeller burde sikkert staten hatt både mer og mindre makt og innflytelse enn den har i dag. Så får man heller diskutere videre om den friheten vi faktisk har i en stat er tilstrekkelig, eller om mennesket ville vært tjent med et statløst samfunn.
Avslutningsvis kan man spørre seg om den norske staten blander seg for mye eller for lite inn i vår hverdag. Det første jeg vil si er at det (ihvertfall i mine øyne) er en økende tendens at staten har mer og mer kontroll over enkeltmenneskets bevegelser og handlinger, kontra i tidligere tider. Til dette kan man selvfølgelig si at det er logisk konsekvens av teknologien også videre, men allikevel vil det i dag, i de fleste tilfeller, være en smal sak å kartlegge et menneskes bevegelser de siste dagene (i sammenheng med en forsvinningssak eller lignende). For meg vil dette da synes som en nødvendig innblanding fra statens side. For det er vel ikke akkurat ofte at staten blander seg inn i vår hverdag, uten at det indirekte eller direkte angår vår sikkerhet eller lignende. Men på den andre siden kan staten lett begrense et menneskes frihet på flere plan, blant annet at man ikke vil kunne bevege seg hvor man vil, da det så og si overalt vil finnes noe(n) som "ser" deg.
Når temaet om den norske stats makt og innflytelse er det ofte det negative, eller det som får en til å føle seg overvåket som blir tatt opp. Men faktum er jo at statens makt er det som blant annet tøyler kriminaliteten i dette landet. Og når vi først bor et sånt samfunn som vi gjør, er det greit om også staten gjør sin jobb. For statens inngripen og innflytelse er en av grunnpilarene i det samfunnet vi har skapt, og derfor vil statens makt til enhver tid fungere enten som en forbannelse eller en velsignelse. Med tanke på de "forholdene" vi bor under, og som historien har ført til at vi gjør, mener jeg derfor at mye av den norske stats inngripen er berettiget. I visse tilfeller kan det naturligvis bli for mye eller komme feil ut, men som kjent må man i noen tilfeller "ta det sure med det søte".
Kilder:
- www.flickr.com (for bildet)
Det sier seg kanskje selv at den innflytelsen og den makten som staten i dag har våres privatliv er ganske annerledes enn hva det var tidligere. De teknologiske fremskrittene som er gjort i løpet av de siste tiårene har gitt staten en ny dimensjon med overvåkningsmuligheter. Men i hvilken grad bør staten faktisk ha makt, i hvilken grad bør staten ha innflytelse på menneskers privatliv i dag? Videre kan man jo også spørre seg hvorvidt staten blander seg for mye er for lite inn i hverdagen vår.
Logisk nok vil en stat alltid ha makt over de menneskene som er en del av den, men det kan kanskje være vanskelig å avgjøre i hvilken grad staten har noe å si for privatlivet. Selvfølgelig må man følge de lovene som gjelder i staten, det er en av de forutsetningene som gjør oss til innbyggere av såkalte siviliserte samfunn. Så kan man da drøfte om hvor mye makt staten faktisk bør ha. Noe av det første jeg tenker er: "Hvordan ville det gått med menneskeheten om det ikke hadde vært noen som helst form for statlig inngripen?"
Nå har vi jo ikke gått fra å bo i et steinaldersamfunn til å være en del av dagens moderne samfunn bare over natta, vi som lever i dag er vant med en innflytelsesrik stat med mye makt. Det er en prosess som har tatt mange tusen år, samtidig kan vi kanskje si at statens makt og innflytelse har fulgt samme utvikling. For faktum er at det er den utviklingen samfunn og stat har tatt som gjør at vi idag har en stat med en relativt stor handelfrihet når det gjelder innbyggerne, og så lenge denne makten ikke misbrukes, skal det (ihvertfall i teorien) være til disse innbyggernes fordel. Konklusjonen mitt på dette punktet blir derfor når vi bor i en stat, er vi underlagt dets lover og begrensninger. I noen tilfeller burde sikkert staten hatt både mer og mindre makt og innflytelse enn den har i dag. Så får man heller diskutere videre om den friheten vi faktisk har i en stat er tilstrekkelig, eller om mennesket ville vært tjent med et statløst samfunn.
Avslutningsvis kan man spørre seg om den norske staten blander seg for mye eller for lite inn i vår hverdag. Det første jeg vil si er at det (ihvertfall i mine øyne) er en økende tendens at staten har mer og mer kontroll over enkeltmenneskets bevegelser og handlinger, kontra i tidligere tider. Til dette kan man selvfølgelig si at det er logisk konsekvens av teknologien også videre, men allikevel vil det i dag, i de fleste tilfeller, være en smal sak å kartlegge et menneskes bevegelser de siste dagene (i sammenheng med en forsvinningssak eller lignende). For meg vil dette da synes som en nødvendig innblanding fra statens side. For det er vel ikke akkurat ofte at staten blander seg inn i vår hverdag, uten at det indirekte eller direkte angår vår sikkerhet eller lignende. Men på den andre siden kan staten lett begrense et menneskes frihet på flere plan, blant annet at man ikke vil kunne bevege seg hvor man vil, da det så og si overalt vil finnes noe(n) som "ser" deg.Når temaet om den norske stats makt og innflytelse er det ofte det negative, eller det som får en til å føle seg overvåket som blir tatt opp. Men faktum er jo at statens makt er det som blant annet tøyler kriminaliteten i dette landet. Og når vi først bor et sånt samfunn som vi gjør, er det greit om også staten gjør sin jobb. For statens inngripen og innflytelse er en av grunnpilarene i det samfunnet vi har skapt, og derfor vil statens makt til enhver tid fungere enten som en forbannelse eller en velsignelse. Med tanke på de "forholdene" vi bor under, og som historien har ført til at vi gjør, mener jeg derfor at mye av den norske stats inngripen er berettiget. I visse tilfeller kan det naturligvis bli for mye eller komme feil ut, men som kjent må man i noen tilfeller "ta det sure med det søte".
Kilder:
- www.flickr.com (for bildet)
torsdag 26. mars 2009
Det kategoriske imperativ, eller ikke?
.
Oppgaven vi fikk denne gangen var at vi skulle lage en hypotese rundt det kategoriske imperativ og senere høre med noen andre mennesker for å høre hva de mente og tenkte. Etter å ha undersøkt dette skal det som ble funnet ut presenteres i dette blogginnlegget.
Hypotese: "De fleste i dag tror moral er noe man blir tillært, altså noe man ikke er født med." (Det vil si det motsatte av hva Immanuel Kant uttrykte i sitt kategoriske imperativ en gang på 1700-tallet.)
Med den ovennevnte hypotesen gikk jeg for snakke med noen medelever på skolen. Og det skulle vise seg at min hypotese stemte rimelig bra, for selv om en av de jeg snakket med var tilbøyelig til å tro at man godt kunne være født med en formening om hva som er rett og galt, med andre ord å være født med en moral. En av uttalelsene som kom var "Det kan sikkert hende at mye av vår oppfatning av moral er noe vi læres i barndommen, men jeg tror allikevel at en liten del med moral er medfødt. Dette med at man ikke skal drepe for eksempel tror jeg man vet fra man er født". Dette er en form for kompromiss, vedkommende mener både og. Det helt grunnleggende (som at man ikke skal drepe) har man fra fødselen av, mens de andre (mindre vesentlige tingene?) må læres. Her stemmer altså min hypotese kun delvis.
En annen jeg snakket med var overbevist om at moral er noe som må læres, det er ikke noe man er født med. Det er en av de tingene som man må lære her i den store verden. Den som mente dette sa at "Det er jo akkurat som med dyr. De vet ikke hva som er rett og galt av seg selv. Det må de læres, for eksempel som at en katt ikke skal gå på matbordet. Mennesker er like." I denne personens tilfelle stemmer så definitivt min hypotese.
Altså er det delte meninger om moral og når vi finner ut hva som er rett og galt, det som det synes at man er enig i er at man noen år etter man er født, har en distinkt oppfatning av hva som er rett og galt. Kanskje kan det være vanskelig å finne ut hvorvidt mennesker er født med en uuttalt formening om moral, i og med at en nyfødt har vanskelig for uttrykke noe særlig annet en at den er sulten eller trøtt.
Jeg vil avslutte dette blogginnlegget med min egen mening rundt hypotesen. For jeg mener nemlig at moral og "å gjøre det rette" er noe man lærer i oppveksten, på lik linje med andre ting som er rett eller galt. Hvis for eksempel et barn ikke takker for maten når man er på besøk, kan det ofte være at noen uttrykker at "barnet har fått en dårlig oppdragelse", men hva er det som egentlig sies da? Jo, at "det barnet vet ikke hva som er rett og galt", er ikke det da en form for moral? Man skal være takknemlig for det man får, for det er noe vi lært opp til å være.
Jeg tror ikke viten om hva som er rett og galt er noe man er født med, den evnen er noe i nærheten av for eksempel språk (noe som vi heller ikke er født med). Som språk er moral noe du lærer av omgivelsene du er i, du lærer forskjellig språk avhengig av hvor du bor, likeledes med moral, selv om ikke sprikene er like store her. Vi ser kulturelle og språklige forskjeller, og vi ser forskjeller i folks oppfatning av hva som er rett og galt. Vår moral er avhengig av hvor vi er oppvokst eller hva vi er opplært til.
Kilder:
- "Historie og filosofi 1" av Tommy Moum m/flere
Oppgaven vi fikk denne gangen var at vi skulle lage en hypotese rundt det kategoriske imperativ og senere høre med noen andre mennesker for å høre hva de mente og tenkte. Etter å ha undersøkt dette skal det som ble funnet ut presenteres i dette blogginnlegget.
Hypotese: "De fleste i dag tror moral er noe man blir tillært, altså noe man ikke er født med." (Det vil si det motsatte av hva Immanuel Kant uttrykte i sitt kategoriske imperativ en gang på 1700-tallet.)
Med den ovennevnte hypotesen gikk jeg for snakke med noen medelever på skolen. Og det skulle vise seg at min hypotese stemte rimelig bra, for selv om en av de jeg snakket med var tilbøyelig til å tro at man godt kunne være født med en formening om hva som er rett og galt, med andre ord å være født med en moral. En av uttalelsene som kom var "Det kan sikkert hende at mye av vår oppfatning av moral er noe vi læres i barndommen, men jeg tror allikevel at en liten del med moral er medfødt. Dette med at man ikke skal drepe for eksempel tror jeg man vet fra man er født". Dette er en form for kompromiss, vedkommende mener både og. Det helt grunnleggende (som at man ikke skal drepe) har man fra fødselen av, mens de andre (mindre vesentlige tingene?) må læres. Her stemmer altså min hypotese kun delvis.
En annen jeg snakket med var overbevist om at moral er noe som må læres, det er ikke noe man er født med. Det er en av de tingene som man må lære her i den store verden. Den som mente dette sa at "Det er jo akkurat som med dyr. De vet ikke hva som er rett og galt av seg selv. Det må de læres, for eksempel som at en katt ikke skal gå på matbordet. Mennesker er like." I denne personens tilfelle stemmer så definitivt min hypotese.
Altså er det delte meninger om moral og når vi finner ut hva som er rett og galt, det som det synes at man er enig i er at man noen år etter man er født, har en distinkt oppfatning av hva som er rett og galt. Kanskje kan det være vanskelig å finne ut hvorvidt mennesker er født med en uuttalt formening om moral, i og med at en nyfødt har vanskelig for uttrykke noe særlig annet en at den er sulten eller trøtt.
Jeg vil avslutte dette blogginnlegget med min egen mening rundt hypotesen. For jeg mener nemlig at moral og "å gjøre det rette" er noe man lærer i oppveksten, på lik linje med andre ting som er rett eller galt. Hvis for eksempel et barn ikke takker for maten når man er på besøk, kan det ofte være at noen uttrykker at "barnet har fått en dårlig oppdragelse", men hva er det som egentlig sies da? Jo, at "det barnet vet ikke hva som er rett og galt", er ikke det da en form for moral? Man skal være takknemlig for det man får, for det er noe vi lært opp til å være.
Jeg tror ikke viten om hva som er rett og galt er noe man er født med, den evnen er noe i nærheten av for eksempel språk (noe som vi heller ikke er født med). Som språk er moral noe du lærer av omgivelsene du er i, du lærer forskjellig språk avhengig av hvor du bor, likeledes med moral, selv om ikke sprikene er like store her. Vi ser kulturelle og språklige forskjeller, og vi ser forskjeller i folks oppfatning av hva som er rett og galt. Vår moral er avhengig av hvor vi er oppvokst eller hva vi er opplært til.
Kilder:
- "Historie og filosofi 1" av Tommy Moum m/flere
torsdag 12. februar 2009
Machiavellist!
. .
Niccolo Machiavelli var en mann fra Firenze, som levde fra 1469 til 1527. Han skrev flere verk, men mest kjent er han for å ha skrevet "Fyrsten" ("Il Principe"/"The Prince"), som den dag i dag regnes for å være et av de viktigste verkene innenfor den retningen vi i dag kjenner som politisk filosofi. "Fyrsten" er et verk hvor idealstatslederen (i Machiavellis øyne) skildres, og ses ofte på som en slags lærebok for statsoverhoder. En av de mest sentrale tankene som kommer til uttrykk i "Fyrsten" er at moral og etikk ikke skal blandes med politikk.
Det er mange spørsmålstegn vi i dag kan sette ved hvordan Machiavelli så for seg den ideelle statslederen, blant annet tanken om at man i politikken ikke må dra inn moral og etikk. I dag kan det kanskje være vanskelig å se for seg en politiker som ikke drar inn for eksempel samvittighet og verdier i sine argumenter. For Machiavelli var ikke dette aktuelt, og det finnes flere positive virkninger hvis man skiller politikk og etikk, blant annet ville det bli "lettere" å være politiker. Man slipper det hensynet man vanligvis måtte ta hvis man måtte ta høyde for eventuelle umoralske etterdønninger som kunne komme fra kritiske røster i befolkningen. Det er bare å sette seg i den situasjonen selv, hvis man tenker på avgjørelsene man tar, men uten å overhodet tenke hverken moral eller etikk i den sammenhengen, ville man trolig ta andre valg. En politiker ville trolig også ha lettere for å kunne rettferdiggjøre sine handlinger hvis man ikke ble stilt ovenfor etiske dilemmaer i etterkant.
Hvis man plasserer Machiavellis forslag om etikk og moral i dagens samfunn, tror jeg ikke det ville fungert. I dag kan man ikke ta uetiske eller umoralske avgjørelser uten å bli mislikt eller bli offentlig uthengt. Nå bør det jo her tas med at samfunnet som Machiavelli skrev for er et annet en det som er tilfellet i dag. Det kommer da også til uttrykk i "Fyrsten", hvor Machiavelli ofte analyserer situasjoner eller hendelser som både ligger lenge før hans tid, men også hendelser fra hans nåtid. Dette er dog naturlig, da det ville være umulig for Machiavelli å forutse hvilken vending verden tok etter hans bortgang.
Men tilbake til spørsmålet om hvorvidt en statsleder bør følge Machiavellis råd om ikke å trekke inn moral og etikk i politikken eller ei. Ovenfor nevnte jeg en del positive ting hvis man fulgte hans råd om ikke å dra inn etikk og moral i politikken. Men det finnes også noen negative sider ved denne idéen, moral og etikk kan jo faktisk være nyttig i politisk sammenheng. Jeg har nevnt at hvis man ser bortifra moral og etikk, slipper man etiske dilemmaer i etterkant, men denne situasjonen kan snus. Fordi hvis man etter å ha gjennomført noe som statsleder, kan man lett appellere til folkemengden med unnskyldninger som bygger etikk eller moral (betingelsen her er selvfølgelig at det fra før bør finnes et lite fnugg av etisk grunnlag i den gjerningen som er gjort). Videre kan man også bruke argumenter med etiske eller moralske grunnlag for å få igjennom noe som politiker eller statsleder. Min konklusjon på dette punktet blir at man som statsleder bør ta med moral og etikk i sine beregninger, det er i dag en del politikken.
Avslutningsvis kan man drøfte hvorvidt Machiavellis huskeliste gir gode råd for statsledere eller ikke. Hvis man var en statsleder eller fyrste på Machiavellis tid, og allerhelst i Italia eller de nærliggende områdene ville dette verket være en veldig nyttig bok. Blant annet skriver Machiavelli om hvordan man tar vare på makten etter man har fått den og lignende, samtidig som han viser til historien for å underbygge sitt poeng. Denne type ting vil dermed bidra til at en statsleder med "Fyrsten" i hende, kanskje vil unngå å gjøre noen av de feilene som har blitt gjort tidligere angående makt og å beholde den. Videre bør det nevnes at de situasjonene som Machiavelli skildrer i sitt politiske verk er "gamle" i dagens henseende, dessuten kan den ovennevnte huskelisten fort kan bli litt brutal og uetisk i dag. Men allikevel mener jeg at noe av kjernen i Machiavellis tanker kan bli overført til dagens samfunn, og en del av de drøftingene han gjør i "Fyrsten" er like passende i dag som for 500 år siden.
Kilder:
- "Historie og Filosofi 1" av Tommy Moum m/flere
- "Fyrsten" av Niccolo Machiavelli
- http://www.flickr.com/photos/theforestarchives/3078767094/ (bildet)
Niccolo Machiavelli var en mann fra Firenze, som levde fra 1469 til 1527. Han skrev flere verk, men mest kjent er han for å ha skrevet "Fyrsten" ("Il Principe"/"The Prince"), som den dag i dag regnes for å være et av de viktigste verkene innenfor den retningen vi i dag kjenner som politisk filosofi. "Fyrsten" er et verk hvor idealstatslederen (i Machiavellis øyne) skildres, og ses ofte på som en slags lærebok for statsoverhoder. En av de mest sentrale tankene som kommer til uttrykk i "Fyrsten" er at moral og etikk ikke skal blandes med politikk.
Det er mange spørsmålstegn vi i dag kan sette ved hvordan Machiavelli så for seg den ideelle statslederen, blant annet tanken om at man i politikken ikke må dra inn moral og etikk. I dag kan det kanskje være vanskelig å se for seg en politiker som ikke drar inn for eksempel samvittighet og verdier i sine argumenter. For Machiavelli var ikke dette aktuelt, og det finnes flere positive virkninger hvis man skiller politikk og etikk, blant annet ville det bli "lettere" å være politiker. Man slipper det hensynet man vanligvis måtte ta hvis man måtte ta høyde for eventuelle umoralske etterdønninger som kunne komme fra kritiske røster i befolkningen. Det er bare å sette seg i den situasjonen selv, hvis man tenker på avgjørelsene man tar, men uten å overhodet tenke hverken moral eller etikk i den sammenhengen, ville man trolig ta andre valg. En politiker ville trolig også ha lettere for å kunne rettferdiggjøre sine handlinger hvis man ikke ble stilt ovenfor etiske dilemmaer i etterkant.
Hvis man plasserer Machiavellis forslag om etikk og moral i dagens samfunn, tror jeg ikke det ville fungert. I dag kan man ikke ta uetiske eller umoralske avgjørelser uten å bli mislikt eller bli offentlig uthengt. Nå bør det jo her tas med at samfunnet som Machiavelli skrev for er et annet en det som er tilfellet i dag. Det kommer da også til uttrykk i "Fyrsten", hvor Machiavelli ofte analyserer situasjoner eller hendelser som både ligger lenge før hans tid, men også hendelser fra hans nåtid. Dette er dog naturlig, da det ville være umulig for Machiavelli å forutse hvilken vending verden tok etter hans bortgang.
Men tilbake til spørsmålet om hvorvidt en statsleder bør følge Machiavellis råd om ikke å trekke inn moral og etikk i politikken eller ei. Ovenfor nevnte jeg en del positive ting hvis man fulgte hans råd om ikke å dra inn etikk og moral i politikken. Men det finnes også noen negative sider ved denne idéen, moral og etikk kan jo faktisk være nyttig i politisk sammenheng. Jeg har nevnt at hvis man ser bortifra moral og etikk, slipper man etiske dilemmaer i etterkant, men denne situasjonen kan snus. Fordi hvis man etter å ha gjennomført noe som statsleder, kan man lett appellere til folkemengden med unnskyldninger som bygger etikk eller moral (betingelsen her er selvfølgelig at det fra før bør finnes et lite fnugg av etisk grunnlag i den gjerningen som er gjort). Videre kan man også bruke argumenter med etiske eller moralske grunnlag for å få igjennom noe som politiker eller statsleder. Min konklusjon på dette punktet blir at man som statsleder bør ta med moral og etikk i sine beregninger, det er i dag en del politikken.
Avslutningsvis kan man drøfte hvorvidt Machiavellis huskeliste gir gode råd for statsledere eller ikke. Hvis man var en statsleder eller fyrste på Machiavellis tid, og allerhelst i Italia eller de nærliggende områdene ville dette verket være en veldig nyttig bok. Blant annet skriver Machiavelli om hvordan man tar vare på makten etter man har fått den og lignende, samtidig som han viser til historien for å underbygge sitt poeng. Denne type ting vil dermed bidra til at en statsleder med "Fyrsten" i hende, kanskje vil unngå å gjøre noen av de feilene som har blitt gjort tidligere angående makt og å beholde den. Videre bør det nevnes at de situasjonene som Machiavelli skildrer i sitt politiske verk er "gamle" i dagens henseende, dessuten kan den ovennevnte huskelisten fort kan bli litt brutal og uetisk i dag. Men allikevel mener jeg at noe av kjernen i Machiavellis tanker kan bli overført til dagens samfunn, og en del av de drøftingene han gjør i "Fyrsten" er like passende i dag som for 500 år siden.
Kilder:
- "Historie og Filosofi 1" av Tommy Moum m/flere
- "Fyrsten" av Niccolo Machiavelli
- http://www.flickr.com/photos/theforestarchives/3078767094/ (bildet)
torsdag 5. februar 2009
Boktrykkerkunsten
.
Boktrykkerkunsten ble som kjent oppfunnet av Johannes Gutenberg på 1400-tallet (selv om kineserne hadde kjent til denne teknikken i mange år allerede). Denne hadde svært mye å si for spredningen av blant annet historieskriving, ideer og kunnskap. Før Gutenberg kom med boktrykkerkunsten måtte man skrive alt for hånd, og det er åpenbart at det var mye mer lønnsomt å slippe dette. Ved at man kunne trykke opp bøker og dokumenter i mye større antall, nådde informasjon og kunnskap ut til flere deler av befolkningen. Tidligere hadde kirken hatt stor makt, mye på grunn av at den var en av få deler av samfunnet som bestod av folk som kunne lese og skrive. En av virkningene som kom etter boktrykkerkunstens gjennombrudd på 1400-tallet var at flere begynte å lese, og dette førte igjen til en spredning av informasjon og kunnskap som tidligere kunne hadde vært forbeholdt den geistlige og utdannede delen av samfunnet.
Når man snakker om viktige hendelser i renessansen kommer ofte boktrykkerkunsten opp. Det er ikke uten grunn, for den førte til en vesentlig kunnskapsøkning blant den gemene hop. For eksempel kan en sen ettervirkning av boktrykkerkunsten kan være den kunnskapstrangen og ønsket om opplysning som lå til grunn for opplysningstida noen år senere. Når man med letthet kunne spre informasjon, ble det lettere å spre kunnskap også. Boktrykkerkunsten førte til en kollektiv kunnskapsøkning blant folk. Plutselig kunne "alle" lære eller få vite de samme tingene, prosessen for å få frem denne lærdommen og kunnskapen i form av trykte bøker var ikke lenger så lang. Når det ble lettere å få utgitt bøker og lignende er trolig at flere skrev bøker, da man visste det var en faktisk sjangs for å få verket sitt utgitt.
Åpenbart førte utbredelsen av boktrykkerkunsten til en spredning av religiøse tekster, mest kjent er jo tross alt "Gutenbergs bibel", man kunne nå eie en bibel, den var ikke håndskrevet som før, den var trykket. Ofte er det den religiøse delen av litteraturen som ble spredd, men boktrykkerkunsten åpnet også for andre sjangere. For eksempel kunne diktere og andre forfattere som skrev skjønnlitterært få produsert sine verk i større kvanta og vinne folkets gunst. Et konkret eksempel på at dette er "Den Guddommelige Komedie" ("Divina Commedia") skrevet av Dante Alighieri på 1300-tallet i Italia. Da denne ble masseprodusert (etter datidens standarer) og utgitt, ble den en bestselger, og regnes stadig som en av verdenslitteraturens mesterverk. Boktrykkerkunsten førte historier, både den faktiske historien og også fiksjon, inn i husene til folk.
Spredning av historier, religiøse tekster, lærebøker også videre ble som nevnt spredt med boktrykkerkunsten, og det er vanskelig å forestille seg hvordan renessansen og tida etter denne tidsepoken ville sett ut uten Gutenbergs boktrykking. I ettertid kan man jo også se på om boktrykkerkunsten var en nødvendighet for at vi skulle komme til epoken vi kjenner som opplysningstida, hvor det var opplysning og kunnskapsøkning som var i sentrum. Dette er til en viss grad også ord som kan knyttes til boktrykkerkunsten og dens betydning for sine samtidige.
Kilder:
-"Tidslinjer 1, Norge og verden (Historie Vg2)" av Eliassen m/flere
-"Historie og Filosofi 1" av Tommy Moum m/flere
-http://en.wikipedia.org/wiki/Johannes_Gutenberg#Printing_press
-http://www.flickr.com/search/?q=Gutenberg&m=text
Boktrykkerkunsten ble som kjent oppfunnet av Johannes Gutenberg på 1400-tallet (selv om kineserne hadde kjent til denne teknikken i mange år allerede). Denne hadde svært mye å si for spredningen av blant annet historieskriving, ideer og kunnskap. Før Gutenberg kom med boktrykkerkunsten måtte man skrive alt for hånd, og det er åpenbart at det var mye mer lønnsomt å slippe dette. Ved at man kunne trykke opp bøker og dokumenter i mye større antall, nådde informasjon og kunnskap ut til flere deler av befolkningen. Tidligere hadde kirken hatt stor makt, mye på grunn av at den var en av få deler av samfunnet som bestod av folk som kunne lese og skrive. En av virkningene som kom etter boktrykkerkunstens gjennombrudd på 1400-tallet var at flere begynte å lese, og dette førte igjen til en spredning av informasjon og kunnskap som tidligere kunne hadde vært forbeholdt den geistlige og utdannede delen av samfunnet.
Når man snakker om viktige hendelser i renessansen kommer ofte boktrykkerkunsten opp. Det er ikke uten grunn, for den førte til en vesentlig kunnskapsøkning blant den gemene hop. For eksempel kan en sen ettervirkning av boktrykkerkunsten kan være den kunnskapstrangen og ønsket om opplysning som lå til grunn for opplysningstida noen år senere. Når man med letthet kunne spre informasjon, ble det lettere å spre kunnskap også. Boktrykkerkunsten førte til en kollektiv kunnskapsøkning blant folk. Plutselig kunne "alle" lære eller få vite de samme tingene, prosessen for å få frem denne lærdommen og kunnskapen i form av trykte bøker var ikke lenger så lang. Når det ble lettere å få utgitt bøker og lignende er trolig at flere skrev bøker, da man visste det var en faktisk sjangs for å få verket sitt utgitt.
Åpenbart førte utbredelsen av boktrykkerkunsten til en spredning av religiøse tekster, mest kjent er jo tross alt "Gutenbergs bibel", man kunne nå eie en bibel, den var ikke håndskrevet som før, den var trykket. Ofte er det den religiøse delen av litteraturen som ble spredd, men boktrykkerkunsten åpnet også for andre sjangere. For eksempel kunne diktere og andre forfattere som skrev skjønnlitterært få produsert sine verk i større kvanta og vinne folkets gunst. Et konkret eksempel på at dette er "Den Guddommelige Komedie" ("Divina Commedia") skrevet av Dante Alighieri på 1300-tallet i Italia. Da denne ble masseprodusert (etter datidens standarer) og utgitt, ble den en bestselger, og regnes stadig som en av verdenslitteraturens mesterverk. Boktrykkerkunsten førte historier, både den faktiske historien og også fiksjon, inn i husene til folk.
Spredning av historier, religiøse tekster, lærebøker også videre ble som nevnt spredt med boktrykkerkunsten, og det er vanskelig å forestille seg hvordan renessansen og tida etter denne tidsepoken ville sett ut uten Gutenbergs boktrykking. I ettertid kan man jo også se på om boktrykkerkunsten var en nødvendighet for at vi skulle komme til epoken vi kjenner som opplysningstida, hvor det var opplysning og kunnskapsøkning som var i sentrum. Dette er til en viss grad også ord som kan knyttes til boktrykkerkunsten og dens betydning for sine samtidige.
Kilder:
-"Tidslinjer 1, Norge og verden (Historie Vg2)" av Eliassen m/flere
-"Historie og Filosofi 1" av Tommy Moum m/flere
-http://en.wikipedia.org/wiki/Johannes_Gutenberg#Printing_press
-http://www.flickr.com/search/?q=Gutenberg&m=text
torsdag 27. november 2008
Å være god for enhver pris?
.
"De kristne mente at man skulle gjøre godt mot andre uavhengig av hvem de andre var, eller hvordan de oppførte seg." Det finnes flere grunner til å si seg enig eller å si seg uenig i dette utsagnet.
Først og fremst: det er viktig å være god og snill mot dine medmennesker. Men skal man være snill mot mennesker man ikke kjenner eller som ikke har gjort deg godt? Noen vil mene at ja, det skal man. Uavhengig av ens handlinger skal man behandles godt mente de kristne. Det vil ikke gagne noen om man behandler noen i sine omgivelser dårlig eller urettferdig (så kan man jo videre gjøre seg noen tanker rundt hva som er rettferdig og urettferdig, men den det tar jeg ikke nå), tanken til de kristne var kanskje at om alle er gode mot sine medmennesker vil det slutt ikke finnes "dårlige" mennesker, alle vil være gode og snille mot hverandre og ingen behøver å bli behandlet dårlig. Dette er jo forsåvidt en relativ fin tanke, for hvis alle menneskene gjorde som de kristne ville de kristne oppnå to ting på en gang. 1) det blir fredelig på jorda, og alle er snille mot hverandre 2) kristendommen vil bli sett på som den rette religionen å leve etter, dermed kunne man kanskje få flere til å velge kristendommen.
Denne tanken om at man skal gjøre godt mot alle er i for seg en edel tanke med et godt formål. Og i den delen av utsagnet over står det "...uavhengig av hvem det var", og denne tanken appellerte nok til mange mennesker i en tid der man kunne bli svært forskjellsbehandlet etter for eksempel samfunnsklasse eller religion. Når de kristne videre også mente "... eller hvordan de oppførte seg" bunner nok dette ut i at man kunne bli tilgitt og at en handling ikke skulle ødelegge for videre muligheter for å bli behandlet bra.
På motsatt side kan man jo si at det er bare fint å være grei, god og snill mot dine venner, familie og lignende, men ikke mot alle og enhver. De aller fleste mennesker i dag er klar over og bevisst på sine handlinger, alt fra ting som blir sagt til ting som blir gjort. Man kan kanskje si at det er viktig å bli behandlet godt, men kanskje bør man gjøre seg fortjent til dette? Hvis alle vet at de vil blir bra behandlet uansett handling kan det skape dårlige holdninger. Det skal være positivt å oppføre seg bra og veloppdratt i utgangspunktet, man bør ikke vite at man vil få hjelp og god behandling når man er bevisst sine handlinger.
Det er vanskelig å finne motargumenter mot at det er viktig å behandle andre godt, men man kan for eksempel se på om man må ofre noe selv for å kunne gjøre godt mot andre, et eksempel kan være å hjelpe andre med et eller annet. Hvis situasjonen krever at du utsetter deg selv for en risiko eller lignende, er da fortsatt riktig å gjøre alt i din makt for å hjelpe personen? Eller skal man være egoistisk og redde sitt eget skinn eller egne ressurser eller hva det måtte være. Her mener jeg at det kommer veldig an på situasjonen og hva du risikerer å miste. Resultatet av denne tankerekken er at man ikke skal gjøre godt mot noen for enhver pris, man bør se an hvem det er man behandler godt og handle deretter. Men som sagt, det finnes både argumenter for og i mot dette utsagnet om de kristnes godhet. In the end, er hva du velger å gjøre en individuell avgjørelse som bygger på egne erfaringer og tanker.
Kilder:
www.flickr.com (for bilder)
"Historie og Filosofi 1" Tommy Moum m/flere
"De kristne mente at man skulle gjøre godt mot andre uavhengig av hvem de andre var, eller hvordan de oppførte seg." Det finnes flere grunner til å si seg enig eller å si seg uenig i dette utsagnet.
Først og fremst: det er viktig å være god og snill mot dine medmennesker. Men skal man være snill mot mennesker man ikke kjenner eller som ikke har gjort deg godt? Noen vil mene at ja, det skal man. Uavhengig av ens handlinger skal man behandles godt mente de kristne. Det vil ikke gagne noen om man behandler noen i sine omgivelser dårlig eller urettferdig (så kan man jo videre gjøre seg noen tanker rundt hva som er rettferdig og urettferdig, men den det tar jeg ikke nå), tanken til de kristne var kanskje at om alle er gode mot sine medmennesker vil det slutt ikke finnes "dårlige" mennesker, alle vil være gode og snille mot hverandre og ingen behøver å bli behandlet dårlig. Dette er jo forsåvidt en relativ fin tanke, for hvis alle menneskene gjorde som de kristne ville de kristne oppnå to ting på en gang. 1) det blir fredelig på jorda, og alle er snille mot hverandre 2) kristendommen vil bli sett på som den rette religionen å leve etter, dermed kunne man kanskje få flere til å velge kristendommen.Denne tanken om at man skal gjøre godt mot alle er i for seg en edel tanke med et godt formål. Og i den delen av utsagnet over står det "...uavhengig av hvem det var", og denne tanken appellerte nok til mange mennesker i en tid der man kunne bli svært forskjellsbehandlet etter for eksempel samfunnsklasse eller religion. Når de kristne videre også mente "... eller hvordan de oppførte seg" bunner nok dette ut i at man kunne bli tilgitt og at en handling ikke skulle ødelegge for videre muligheter for å bli behandlet bra.
På motsatt side kan man jo si at det er bare fint å være grei, god og snill mot dine venner, familie og lignende, men ikke mot alle og enhver. De aller fleste mennesker i dag er klar over og bevisst på sine handlinger, alt fra ting som blir sagt til ting som blir gjort. Man kan kanskje si at det er viktig å bli behandlet godt, men kanskje bør man gjøre seg fortjent til dette? Hvis alle vet at de vil blir bra behandlet uansett handling kan det skape dårlige holdninger. Det skal være positivt å oppføre seg bra og veloppdratt i utgangspunktet, man bør ikke vite at man vil få hjelp og god behandling når man er bevisst sine handlinger.
Det er vanskelig å finne motargumenter mot at det er viktig å behandle andre godt, men man kan for eksempel se på om man må ofre noe selv for å kunne gjøre godt mot andre, et eksempel kan være å hjelpe andre med et eller annet. Hvis situasjonen krever at du utsetter deg selv for en risiko eller lignende, er da fortsatt riktig å gjøre alt i din makt for å hjelpe personen? Eller skal man være egoistisk og redde sitt eget skinn eller egne ressurser eller hva det måtte være. Her mener jeg at det kommer veldig an på situasjonen og hva du risikerer å miste. Resultatet av denne tankerekken er at man ikke skal gjøre godt mot noen for enhver pris, man bør se an hvem det er man behandler godt og handle deretter. Men som sagt, det finnes både argumenter for og i mot dette utsagnet om de kristnes godhet. In the end, er hva du velger å gjøre en individuell avgjørelse som bygger på egne erfaringer og tanker.
Kilder:
www.flickr.com (for bilder)
"Historie og Filosofi 1" Tommy Moum m/flere
torsdag 13. november 2008
Roma i møte med Kartago
.
Roma var den ledende stormakten i flere hundre år, men alle romerrikets år gikk ikke uten forandringer. I møte med andre kulturer plukket de opp forskjellige ting, alt fra kunst til forbedringer på det militære plan. Selv om Roma i mange år ble sett på som den ledende staten i den kjente verden på den tiden, var den overhode ikke uanfektet av andre kulturer. Romerne fant ikke på alt selv og fant gjerne inspirasjon hos sine naboer som sine fiender. Ofte referer man til Roma som en parasitt av gresk kultur. Man ser dette svært godt når det gjelder gudene, alle de romerske guden (med ett unntak: Janus) hadde sin opprinnelse i en gresk gud. Også angående resten av kulturen var Roma tydelig påvirket av grekerne, og de hadde en fascinasjon for grekerne også etter at de hadde kontroll på store deler av områdene rundt Middelhavet. Men det var også et annet folkeslag som lærte romerne mye, nemlig kartagerne.
Kartago ble grunnlagt av fønikere i 644 år f.kr på nordspissen av Afrika, i det vi i dag kjenner som Tunisia. Kartago vokste og ble en viktig i brikke i områdene rundt Middelhavet, blant annet i handel, men senere også i krigssammenheng. Kartago kjempet i flere kriger mot det romerske riket, disse tre krigene blir kalt de puneriske krigene, eller punerkrigene, dette fordi romerne kalte fønikerne for punere. Den første punerkrigen varte fra 264 til 241 f. kr., den andre fra 218 til 201 f. kr. og den tredje som endte med en total ødeleggelse av Kartago fra 149 til 146 f.kr. i løpet av disse krigene og alle møtene som ble mellom disse to forskjellige folkeslagene forandret Roma.
Det første man kan peke på er hvordan Roma og romerne så på seg selv. Tidligere hadde de identifisert seg som den ledende staten i den kjente verden, og de aller fleste romerne følte seg nok ganske uslåelige. I flere hundre år hadde Roma bare vokst og vokst og slått ned den motstanden som måtte ha dukket opp. Men i andre punerkrig (218-201 f.kr.) møtte de en mostander de aldri hadde sett maken til. Dette var Hannibal, som var en hærfører med stor fremgang og som kjempet på en måte så selv mektige Roma fikk trøbbel. Romerne ble oppriktig redde og mistet usedvanlige mange legioner til Hannibal, men slo han likevel til slutt. Etter dette var Roma forandret, de visste nå at det fantes reel motstand der ute og fikk nok jekka ned selvtilliten litt. De tok ikke like store sjangser og hadde alltid Hannibal i bakhodet. Og spesielt i forhold til Kartago, da de jevnet det med jorden i 146 f.kr fordi de var redde for at Kartago kunne avle nok en brilliant hærleder. Det at Roma endelig hadde møtt en vedig motstander gjorde noe med dem, men på sett og vis kom de styrket ut av det.
En annen av de virkningene som kom av krigene med Kartago var måten Roma kjempet på, de endret sine militære taktikker og måter å kjempe på, etter inspirasjon fra kartagerne. Man kan nok også si at disse militære forandringene ble presset fram, for det er ikke sikkert Roma hadde klart seg så bra om de ikke var villige til å se på hvordan fienden kjempet og ta etter dem. I boka "Oppdag verden - Romerriket" står det: "Det var kartagerne som lærte romerne å kjempe til sjøs" og dette er jo også en naturlig konsekvens, da Kartago og Roma lå like ovenfor hverandre, kun med Middelhavet i mellom. Sjøen ble en naturlig slagmark for disse fiendene, men også på land gjorde kartagerne seg bemerket (og det var her i hovedsak Hannibal gjorde seg gjeldende). De er kjent for å slåss med elefanter som var trenet til krig, og denne ideen brukte senere også romerne. Elefantene ble sett på som svært eksotiske da de ble vist frem i triumftogene etter at Kartago var slått.
Roma var den ledende stormakten i flere hundre år, men alle romerrikets år gikk ikke uten forandringer. I møte med andre kulturer plukket de opp forskjellige ting, alt fra kunst til forbedringer på det militære plan. Selv om Roma i mange år ble sett på som den ledende staten i den kjente verden på den tiden, var den overhode ikke uanfektet av andre kulturer. Romerne fant ikke på alt selv og fant gjerne inspirasjon hos sine naboer som sine fiender. Ofte referer man til Roma som en parasitt av gresk kultur. Man ser dette svært godt når det gjelder gudene, alle de romerske guden (med ett unntak: Janus) hadde sin opprinnelse i en gresk gud. Også angående resten av kulturen var Roma tydelig påvirket av grekerne, og de hadde en fascinasjon for grekerne også etter at de hadde kontroll på store deler av områdene rundt Middelhavet. Men det var også et annet folkeslag som lærte romerne mye, nemlig kartagerne.Kartago ble grunnlagt av fønikere i 644 år f.kr på nordspissen av Afrika, i det vi i dag kjenner som Tunisia. Kartago vokste og ble en viktig i brikke i områdene rundt Middelhavet, blant annet i handel, men senere også i krigssammenheng. Kartago kjempet i flere kriger mot det romerske riket, disse tre krigene blir kalt de puneriske krigene, eller punerkrigene, dette fordi romerne kalte fønikerne for punere. Den første punerkrigen varte fra 264 til 241 f. kr., den andre fra 218 til 201 f. kr. og den tredje som endte med en total ødeleggelse av Kartago fra 149 til 146 f.kr. i løpet av disse krigene og alle møtene som ble mellom disse to forskjellige folkeslagene forandret Roma.
Det første man kan peke på er hvordan Roma og romerne så på seg selv. Tidligere hadde de identifisert seg som den ledende staten i den kjente verden, og de aller fleste romerne følte seg nok ganske uslåelige. I flere hundre år hadde Roma bare vokst og vokst og slått ned den motstanden som måtte ha dukket opp. Men i andre punerkrig (218-201 f.kr.) møtte de en mostander de aldri hadde sett maken til. Dette var Hannibal, som var en hærfører med stor fremgang og som kjempet på en måte så selv mektige Roma fikk trøbbel. Romerne ble oppriktig redde og mistet usedvanlige mange legioner til Hannibal, men slo han likevel til slutt. Etter dette var Roma forandret, de visste nå at det fantes reel motstand der ute og fikk nok jekka ned selvtilliten litt. De tok ikke like store sjangser og hadde alltid Hannibal i bakhodet. Og spesielt i forhold til Kartago, da de jevnet det med jorden i 146 f.kr fordi de var redde for at Kartago kunne avle nok en brilliant hærleder. Det at Roma endelig hadde møtt en vedig motstander gjorde noe med dem, men på sett og vis kom de styrket ut av det.
En annen av de virkningene som kom av krigene med Kartago var måten Roma kjempet på, de endret sine militære taktikker og måter å kjempe på, etter inspirasjon fra kartagerne. Man kan nok også si at disse militære forandringene ble presset fram, for det er ikke sikkert Roma hadde klart seg så bra om de ikke var villige til å se på hvordan fienden kjempet og ta etter dem. I boka "Oppdag verden - Romerriket" står det: "Det var kartagerne som lærte romerne å kjempe til sjøs" og dette er jo også en naturlig konsekvens, da Kartago og Roma lå like ovenfor hverandre, kun med Middelhavet i mellom. Sjøen ble en naturlig slagmark for disse fiendene, men også på land gjorde kartagerne seg bemerket (og det var her i hovedsak Hannibal gjorde seg gjeldende). De er kjent for å slåss med elefanter som var trenet til krig, og denne ideen brukte senere også romerne. Elefantene ble sett på som svært eksotiske da de ble vist frem i triumftogene etter at Kartago var slått.
Oppsummeringsvis kan man si at Kartago helt klart påvirket Roma, jeg har her fokusert på punerkrigene og følgene av disse, og ikke så mye på andre ting som for eksempel styresett og lignede, da jeg synes de forandringene (blant mange andre) som er nevnt over var de vesentligste og mest interessante.
Kilder:
www.flickr.com (bildene)
http://no.wikipedia.org/wiki/Karthago
http://no.wikipedia.org/wiki/Punerkrigene
"Oppdag verden - Romerriket" N.W. Damm & Søn
"Rubicon" Tom Holland
Abonner på:
Innlegg (Atom)