Å være god for enhver pris?

.

"De kristne mente at man skulle gjøre godt mot andre uavhengig av hvem de andre var, eller hvordan de oppførte seg." Det finnes flere grunner til å si seg enig eller å si seg uenig i dette utsagnet.

Først og fremst: det er viktig å være god og snill mot dine medmennesker. Men skal man være snill mot mennesker man ikke kjenner eller som ikke har gjort deg godt? Noen vil mene at ja, det skal man. Uavhengig av ens handlinger skal man behandles godt mente de kristne. Det vil ikke gagne noen om man behandler noen i sine omgivelser dårlig eller urettferdig (så kan man jo videre gjøre seg noen tanker rundt hva som er rettferdig og urettferdig, men den det tar jeg ikke nå), tanken til de kristne var kanskje at om alle er gode mot sine medmennesker vil det slutt ikke finnes "dårlige" mennesker, alle vil være gode og snille mot hverandre og ingen behøver å bli behandlet dårlig. Dette er jo forsåvidt en relativ fin tanke, for hvis alle menneskene gjorde som de kristne ville de kristne oppnå to ting på en gang. 1) det blir fredelig på jorda, og alle er snille mot hverandre 2) kristendommen vil bli sett på som den rette religionen å leve etter, dermed kunne man kanskje få flere til å velge kristendommen.

Denne tanken om at man skal gjøre godt mot alle er i for seg en edel tanke med et godt formål. Og i den delen av utsagnet over står det "...uavhengig av hvem det var", og denne tanken appellerte nok til mange mennesker i en tid der man kunne bli svært forskjellsbehandlet etter for eksempel samfunnsklasse eller religion. Når de kristne videre også mente "... eller hvordan de oppførte seg" bunner nok dette ut i at man kunne bli tilgitt og at en handling ikke skulle ødelegge for videre muligheter for å bli behandlet bra.

På motsatt side kan man jo si at det er bare fint å være grei, god og snill mot dine venner, familie og lignende, men ikke mot alle og enhver. De aller fleste mennesker i dag er klar over og bevisst på sine handlinger, alt fra ting som blir sagt til ting som blir gjort. Man kan kanskje si at det er viktig å bli behandlet godt, men kanskje bør man gjøre seg fortjent til dette? Hvis alle vet at de vil blir bra behandlet uansett handling kan det skape dårlige holdninger. Det skal være positivt å oppføre seg bra og veloppdratt i utgangspunktet, man bør ikke vite at man vil få hjelp og god behandling når man er bevisst sine handlinger.

Det er vanskelig å finne motargumenter mot at det er viktig å behandle andre godt, men man kan for eksempel se på om man må ofre noe selv for å kunne gjøre godt mot andre, et eksempel kan være å hjelpe andre med et eller annet. Hvis situasjonen krever at du utsetter deg selv for en risiko eller lignende, er da fortsatt riktig å gjøre alt i din makt for å hjelpe personen? Eller skal man være egoistisk og redde sitt eget skinn eller egne ressurser eller hva det måtte være. Her mener jeg at det kommer veldig an på situasjonen og hva du risikerer å miste. Resultatet av denne tankerekken er at man ikke skal gjøre godt mot noen for enhver pris, man bør se an hvem det er man behandler godt og handle deretter. Men som sagt, det finnes både argumenter for og i mot dette utsagnet om de kristnes godhet. In the end, er hva du velger å gjøre en individuell avgjørelse som bygger på egne erfaringer og tanker.



Kilder:
www.flickr.com (for bilder)
"Historie og Filosofi 1" Tommy Moum m/flere

Roma i møte med Kartago

.

Roma var den ledende stormakten i flere hundre år, men alle romerrikets år gikk ikke uten forandringer. I møte med andre kulturer plukket de opp forskjellige ting, alt fra kunst til forbedringer på det militære plan. Selv om Roma i mange år ble sett på som den ledende staten i den kjente verden på den tiden, var den overhode ikke uanfektet av andre kulturer. Romerne fant ikke på alt selv og fant gjerne inspirasjon hos sine naboer som sine fiender. Ofte referer man til Roma som en parasitt av gresk kultur. Man ser dette svært godt når det gjelder gudene, alle de romerske guden (med ett unntak: Janus) hadde sin opprinnelse i en gresk gud. Også angående resten av kulturen var Roma tydelig påvirket av grekerne, og de hadde en fascinasjon for grekerne også etter at de hadde kontroll på store deler av områdene rundt Middelhavet. Men det var også et annet folkeslag som lærte romerne mye, nemlig kartagerne.

Kartago ble grunnlagt av fønikere i 644 år f.kr på nordspissen av Afrika, i det vi i dag kjenner som Tunisia. Kartago vokste og ble en viktig i brikke i områdene rundt Middelhavet, blant annet i handel, men senere også i krigssammenheng. Kartago kjempet i flere kriger mot det romerske riket, disse tre krigene blir kalt de puneriske krigene, eller punerkrigene, dette fordi romerne kalte fønikerne for punere. Den første punerkrigen varte fra 264 til 241 f. kr., den andre fra 218 til 201 f. kr. og den tredje som endte med en total ødeleggelse av Kartago fra 149 til 146 f.kr. i løpet av disse krigene og alle møtene som ble mellom disse to forskjellige folkeslagene forandret Roma.

Det første man kan peke på er hvordan Roma og romerne så på seg selv. Tidligere hadde de identifisert seg som den ledende staten i den kjente verden, og de aller fleste romerne følte seg nok ganske uslåelige. I flere hundre år hadde Roma bare vokst og vokst og slått ned den motstanden som måtte ha dukket opp. Men i andre punerkrig (218-201 f.kr.) møtte de en mostander de aldri hadde sett maken til. Dette var Hannibal, som var en hærfører med stor fremgang og som kjempet på en måte så selv mektige Roma fikk trøbbel. Romerne ble oppriktig redde og mistet usedvanlige mange legioner til Hannibal, men slo han likevel til slutt. Etter dette var Roma forandret, de visste nå at det fantes reel motstand der ute og fikk nok jekka ned selvtilliten litt. De tok ikke like store sjangser og hadde alltid Hannibal i bakhodet. Og spesielt i forhold til Kartago, da de jevnet det med jorden i 146 f.kr fordi de var redde for at Kartago kunne avle nok en brilliant hærleder. Det at Roma endelig hadde møtt en vedig motstander gjorde noe med dem, men på sett og vis kom de styrket ut av det.

En annen av de virkningene som kom av krigene med Kartago var måten Roma kjempet på, de endret sine militære taktikker og måter å kjempe på, etter inspirasjon fra kartagerne. Man kan nok også si at disse militære forandringene ble presset fram, for det er ikke sikkert Roma hadde klart seg så bra om de ikke var villige til å se på hvordan fienden kjempet og ta etter dem. I boka "Oppdag verden - Romerriket" står det: "Det var kartagerne som lærte romerne å kjempe til sjøs" og dette er jo også en naturlig konsekvens, da Kartago og Roma lå like ovenfor hverandre, kun med Middelhavet i mellom. Sjøen ble en naturlig slagmark for disse fiendene, men også på land gjorde kartagerne seg bemerket (og det var her i hovedsak Hannibal gjorde seg gjeldende). De er kjent for å slåss med elefanter som var trenet til krig, og denne ideen brukte senere også romerne. Elefantene ble sett på som svært eksotiske da de ble vist frem i triumftogene etter at Kartago var slått.

Oppsummeringsvis kan man si at Kartago helt klart påvirket Roma, jeg har her fokusert på punerkrigene og følgene av disse, og ikke så mye på andre ting som for eksempel styresett og lignede, da jeg synes de forandringene (blant mange andre) som er nevnt over var de vesentligste og mest interessante.

Kilder:
www.flickr.com (bildene)
http://no.wikipedia.org/wiki/Karthago
http://no.wikipedia.org/wiki/Punerkrigene
"Oppdag verden - Romerriket" N.W. Damm & Søn
"Rubicon" Tom Holland