Er myter alltid usanne?

Overskriften representerer et viktig spørsmål når man snakker om myter. For det er jo et til stadig tilbakevendene tema angående myter, om de faktisk er sanne, usanne eller noe midt i mellom. Rent historisk sett så kommer ordet myte fra ordet mythos, som er gresk for en muntlig forestilling om noe før-historisk, gjerne om guder, mytiske vesener eller opprinnelsen til noe, som for eksmpel en skapelsesmyte.

Først vil jeg begynne med å si at en myte må ha hatt sitt utspring i noe fysisk, eller sant, ihvertfall ha et snev av dette. For jeg tror det er lite sannsynlig at alt i en myte er tatt rett ut av blå, selv om en del av den høyst trolig er akkurat det. Men myter er gjerne en forklaring på et fenomen, eller noe annet i naturen (som for eksempel at vinteren kan forklares med Demeters sorg), og dermed kan det ofte være at myten har sitt utspring i noe reelt eller naturlig. Videre kan man da kanskje ikke si at en myte er fullstendig usann, da det som regel vil være et snev av sannhet i det, i alle fall vil det ha vært tilfellet for de som en gang (eller også i dag?) tror på myter eller forklaringer som myter kan komme med.

Spørsmålet, eller utsagnet inneholder jo da også ordet "alltid", som er et veldig bastant ord og levner ingen rom for avvik. Så hvis kun en myte er sann, så stemmer likevel ikke utsagnet. Videre kan man jo også vurdere om hvem mytene er usanne for. For mange hundre år siden ville svaret på "Er myter alltid usanne?" - "Nei.". Fordi på den tida, kunne man ikke dokumentere at mytene ikke er sanne, det er kanskje det som er den største forskjellen på hvilket svar man får, etter hvilken tid man ville satt spørsmålet, nemlig hvilke andre kunnskaper man sitter inne med og som dermed kan motbevise en myte. Man kan gjerne si at det var nettop denne mangelen på kunnskaper eller forklaringer som skapte mange av mytene.

Selv i dagens samfunn vil det være vanskelig å si at alle myter er usanne, for ikke en gang vi som lever i dag sitter med alle svarene, og kanskje heller ikke alle spørsmålene, som kan gi svar på det vi lurer på. Og akkurat som tidligere finnes det midlertidige løsninger, eller surrogater til fulle forståelse og svar på naturens fenomener. Alt i mytene er ikke sant, men man kan ikke si at alt er helt usant heller, for de vil alltid ha en liten bit med sannhet i seg, om kanskje ikke i direkte ordelag, men heller i tanken bak.

Hades

I følge den greske mytologien er guden for død og underverden Hades, som ofte oversettes med "den usette" eller "den som ikke ses". Hades var en eldre bror av Zeus, Olympens mektige hersker og Hades' eldre bror var havets herre, Poseidon. Hades' kone var Persefone (les mer nedenfor). Begrepet Hades brukes både om Hades som dødsguden (som i dette blogginnlegget, bilde til venstre), og som begrep for underverdenen i seg selv, så Hades var altså både guden og underverdenen som han regjerte over.

Gudinnen Demeter, som var gudinnen for korndyrking og jordbruk, hadde en datter som het Persefone. En dag da Persefone var ute med noen venninner, kom Hades opp fra Underverdenen og bortførte Persefone. Hades holdt henne fanget nede i Underverdenen, og Persefones mor, Demeter lette land og strand rundt etter sin elskede datter. Etterhvert ble Demeter så nedtrykt at hun forbød korndyrking (hun var som nevnt gudinnen for korndyrking og jordbruk) og etter en stund begynte dermed menneskene og sulte. Zeus skjønte at han måtte handle og fikk Persefone opp på jorda igjen til Demeter. Det var kun en hake, Persefone hadde spist noen granateplefrø hun hadde fått av Hades og dermed var hun bundet til Underverdenen. Hvert år må derfor Persefone være i Underverdenen hos Hades et tilsvarende antall måneder som antall granateplefrø hun spiste (dette antallet varierer fra kilde til kilde, men et sted mellom 3 og 6 frø/måneder er korrekt). Disse månedene hvert år, da Persefone er i Underverdenen og ikke på jorda hos sin mor Demeter, gudinnen for korndyrking og jordbruk, sørger Demeter og hun lar ingenting gro i dette tidsrommet. Vi kaller disse månedene hvert år for vinter.

Denne myten om hvordan Persefone kom til Underverdenen og om hvordan hennes mor, Demeter sørger hvert år, forklarer ganske åpenlyst et naturfenomen, nemlig vinteren. I dag kan vi naturvitenskapelig forklare hvorfor vi får måneder med vinter hvert år, men tidligere kunne denne type myte forklare en hel masse og i dette tilfellet hvorfor vi har vinter. Videre kan man gjerne si at myten prøver å gi svar på et av menneskers grunnleggende spørsmål, hvis da hvorfor vi har årstider kan ses på som et grunnleggende spørsmål.

Både Anubis og Hades er guder for de døde, i henholdsvis den egyptiske og den greske mytologien. Personlig vil jeg si at den største forskjellen er hvor i tiden etter døden de forskjellige gudene opptrer. Anubis er guden for balsamering og når det gjelder om den avdøde skal komme inn i etterlivet, mens Hades på sett og vis er guden for underverdenen eller etterverdenen. Begge gudene er jo tett knyttet til døden, så det har de jo begge felles, selv om de altså har "ansvar" for forskjellige deler av døden. Personlighetsmessig er nok kanskje Hades noe mer menneskelig fremstilt, da han tar Persefone til kone og oftest fremstilt som menneskelignenede skapning, i motsetning til Anubis som er fremstilt med løveman og sjakalhode. Utifra det jeg har lest om de to gudene, vil jeg ikke tro at den ene er avledet fra den andre, da de er nokså forskjellige selv om de har døden felles.

Det tematiske stikkordet for disse to oppgavene var død, og både den egyptiske og den greske guden jeg har skrevet om passet veldig godt med stikkordet, da både Anubis og Hades er dødsguder i hver sine kulturer.


Kilder:
www.chrisobrienweb.com/myth/hades.php
http://no.wikipedia.org/wiki/Hades
"Mytologi. Guder, helter og myter" skrevet av Loren Auerbach m/flere.

Anubis

I følge den gamle, egyptiske mytologien var Anubis guden for død. På egyptisk betyr navnet hans "den som åpner veiene". Han var den som førte de døde til dødsriket, balsamerte de døde, og i det store og det hele var de dødes beskytter. Anubis ble fremstilt som menneske med sjakalhode og løvemanke (som vist på bildet). Ofte kunne Anubis bli fremstilt kun som en sjakal, gjerne liggende opp på en grav for å understreke hans posisjon som de dødes gud.

Det var i oldtidens Egypt at Anubis hadde sin glanstid, altså fra et par, tre tusen år før Kristus til omkring Kristus fødsel i områdene rundt Nilen (se kart). Selv om det ofte var Osiris som ble kjent som de dødes gud, befestet Anubis sin posisjon som dødens og balsameringens gud da det var han som faktisk balsamerte den døde Osiris. Sammen med Osiris felte han også dom over de døde.

Det finnes en myte som går på den domfellingen som Anubis og Osiris stod for og den er som følger: Etter at en var død, skulle man bli dømt av Anubis (og Osiris) for å få vite hva som skulle skje videre. Her veide nemlig Anubis den avdødes hjerte opp mot en fjær fra rettferdighetens gudinne Ma-at. Hvis resultatet var at hjertet var lettere enn fjæra, skulle den døde få komme inn i etterlivet, eller dødsriket (Duat). Men hvis hjertet derimot var tyngre enn fjæra (ofte dermed sett på som tynget med synder) skulle den døde slukes og ikke få komme inn i etterlivet.

Myten om hjertet og fjæra brukes ikke til å forklare fenomener i naturen, hvis da ikke døden og livet etter døden kan regnes som et naturfenomen. Men myten prøver snarere å gi svar på et av de grunnleggende spørsmål fra mennesker, nemlig hva som skjer etter døden. Også dette med synder kommer frem, for hvis hjertet tynges av for mange synder skal den døde ikke få komme inn i etterlivet. Dermed kommer nok et spørsmål frem, vil hvordan man har handlet og hva man har gjort påvirke det eventuelle livet etter døden? I følge denne myten vil det det, men igjen vendes man mot det sentrale spørsmålet om det finnes et liv etter døden, eller om man opphører og eksistere fullstendig. I og med at egypterene hadde denne type myter, kan det jo tenkes at mange prøvde å oppnå et godt og korrekt liv, fordi man tenkte også på livet etter døden. Dette sier jo en del igjen om datidas verdier.

Den tidsoppfatningen som kommer til uttrykk ved myten er at man ikke har håndfaste bevis for hva som skjer etter et menneske er dødt (det har man ikke nå heller, når det skal være sagt), en slags mangel på forståelse, ihvertfall biologisk, for deler av livet rundt seg og dermed kunne det være fint å ha en myte som hjalp en ut av et spørsmål som hva som skjer etter døden. Utifra sånne antagelser kan man jo anta at dette er for en god del hundre år siden at det var sånne type forklaringer man hadde. Hvis man derimot ser på tidsoppfatningen i myten, ser man jo at man ikke trodde at tiden, ihvertfall hver og en sin tid opphørte i det man døde, man var bare kommet til et nytt kapittel kan man gjerne si, på sin egen reise i tid. Og i og med at det var egypterne som kom frem til at et år består av 365 og 1/4 dager, er det jo rimelig å anta at noen ved Nilens bredd ofret tiden noen tanker.


Kilder:

http://en.wikipedia.org/wiki/Anubis
http://karenswhimsy.com/map-of-acient-egypt
http://home.c2i.net/steinaro/anubis.htm
"Mytologi. Guder, helter og myter" skrevet av Loren Auerbach m/flere.